Lucidmoon - Skal jeg tyde drømmene dine?

Siden jeg for øyeblikket ikke har noe bedre å gjøre tenkte jeg å fortelle litt om forrige fredag og de mislykka guttene jeg rota meg borti. Stakkars jævler. Vel, jeg hadde ett mål den kvelden på byen, bortsett fra å ha det kjempegøy, det var å rote med en fyr - bare på gøy. Sånn noe som å kysse litt og ferdig med det. Vi var fire jenter som dro sammen, og vi starta med litt kos på mormors før vi dro på ricks. Hu ene fant helt tilfeldigvis tre forholdsvis ganske søte gutter som hu tok med seg til bordet vårt, og vi dro med oss dem på ricks. Den kvelden var det en konkurranse, vi fikk hvert vårt kort når vi gikk inn, og de som fant den med det samme kortet fikk ei flaske vin. Når vi kom inn var det nesten ikke en jævla sjel der inne, men det stansa oss ikke, vi sto to og tre på dansegulvet og tok av for oss selv, noe som måtte ha vært ganske gøy å se på for de som satt i krokene og lurte. Det kom såklart fler folk, og etterhvert ble det plutselig stappfullt som det pleier. Jeg og Christina gikk ut for en aldri så liten luftepause. Etterhvert kom en av gutta vi hadde plukka med oss fra mormors ut, full som en støvvel og smålig lei. De som har vært på byen i trondheim på nattestid veit at det er sabla mye tiggere der, folk som skal selge deg roser og gud veit hva, og denne kvelden var inget unntak. Og støvvelen (som jeg ikke husker hva het) fant plutselig ut at han skulle kjøpe ei rose! Vi andre kava for å få dama til å forsvinne mens han rota rundt i lommene og trakk opp røykpakker og kort og det som var. Og da han skulle til å gi dama en uåpna røykpakke rappa jeg den like gjerne og dytta han bort slik at han ikke skulle kaste bort penga sine. Greia var bare den at når jeg prøvde å gi den tilbake ville han ikke ha den. "Åh, var den min den der?" "ja, æ kan godt ta den hvis det va det.." "jaja.. værsågod." Så jeg sto plutselig med en hel røykpakke og ingen lommer, sykt praktisk? Senere prøvde han å kysse meg, men da gikk jeg bare. Stakkar fyr. Så møter jeg en fyr i ei åndssvakt svær boblejakke på dansegulvet. Det var nesten så at jeg ikke nådde frem til han. Og da han lente seg i en 90graders vinkel med verdens største trutmunn stakk jeg av. Men ikke tro annet enn at han faktisk fulgte etter, og begynte å danse med de to jenta jeg sto med. Så vi stakk like gjerne av, og siden så jeg ikke mer til han - mon om han kanskje smelta.

Så kommer toppen av kaka. Det begynte å bli seint og vi vurderte å tenke på hjemturen. To av jentene sto limt sammen med hver sin fyr og hu siste husker jeg ikke hva skjedde med, men hu' datt i allefall bort. Så jeg fant meg en fyr på dansegulvet. Han virka kjempesøt, smilte og dansa som ei ape. Så da han kyssa meg lot jeg det skje - det var tross alt målet.. Men han stoppa ikke med det, nei, plutselig finner jeg meg låst fast i armene hans med tunga hans langt ned i halsen. Jeg sto praktisk talt i bru for å slippe vekk fra den utrolig krevende munnen hans, og arma mine flaksa som gale på andre siden av han for å slippe, men neida, han lente seg bare over og fortsatte med sitt. Det var som om han innbildte seg at vi hadde heftig sado-sex midt på gulvet. Da han endelig dukka opp for å trekke pusten kom jeg på å spørre etter kortet hans, og av alle folk så hadde vi det samme. Så jeg dro fyren langflat over gulvet til baren, hvor vi bare ble vifta vekk. Ingen vin på oss, med andre ord. Og fordi jeg ikke ville bli stående alene dro jeg han tilbake for å finne Christina. Han dilta lydig etter, og da jeg endelig fant henne stakk vi av på do for å bli kvitt stakkaren. Resten av kvelden gikk med på å gå store omveier for å unngå'n før vi dro hjem. Hva er greia med gutter som ikke forstår hint som er så tydelige at de ikke kan regnes som hint lenger? Når ei jente står i bru under deg og flakser med armene som en annen struts så er det ikke en merkelig dans, hu vil bare ikke være der!


Vakkert. Meg og Christina og en fyr og en til.. Tommel opp! Jau

Føler du for å få en av dine drømmer tolket kan du fremdeles sende dem på mail til meg; falu-91@hotmail.com
Her kommer en drøm fra jenta bak Nathalies.blogg.no.

Jeg drømmer om igjen og om igjen at en av de som står meg nærmest dør, alle rundt meg er alltid kledd i hvitt og lyseblått i drømmene. Og jeg føler meg alltid hysterisk redd og trist, jeg våkner grinende , noen ganger skrikende. Så blir jeg blir ikke kvitt følelsen på noen timer. Det frustrerer meg alltid, men jeg vil gjerne at noen skal kunne fortelle meg litt mer om hvorfor jeg drømmer akkurat dette. :)
Mvh Nathalie

Det å drømme om død betyr normalt sett at det kommer til å skje en endring i livet ditt. Men det kan også være en advarsel om at du, eller dine nermeste må begynne å ta det litt med ro. Du er redd og trist i drømmen og når du våkner, det kan bety at det er noe du ikke forstår, og at du derfor er redd for det, men dine problemer vil snart få en løsning. Farvene hvit og blå står blandt annet for renhet, godhet, beskyttelse, håp og fred. Så jeg vil foreslå at du, hvis du har et problem du ikke forstår, snakker med dine nermeste, de vil kanskje kunne hjelpe deg.


Meg og min søster - regner med at hun sier i fra hvis hun ikke vil la meg ha bildet her.

Åå, morro. Vi fikk russeklær i dag, jeg elsker det. Gleder meg helt sykt til mai. Og det beste med det hele er at vi har fri veldig mye akkurat i russetia - bortsett fra at de selvfølgelig skal kjøre noen eksamener akkurat da. Men det er jo så. Gøy blir det nok alikevel. 17 dager med fyll og helvete. 17 dager i de samme jævla klærne. Men 17 dager med masse venner, og 17 dager hvor alle godtar alt - uansett hva du måtte gjøre. Folk forventer at du skal gjøre snåle ting i mai, hvis du er russ. I fjor var jeg 'maskot' og dilta etter venninna mi overalt, skulle egentlig være fotograf, men det holdt i ca 2 dager så ble det visst ikke noe mer av det. Ellers så var det på den tiden at kameraet bestemte seg for å gå av med pensjon.. kan hende. Uansett. I år skal det bli bedre - somehow. Fordi nå er det min tur til å 'ansette' maskotter til å gjøre drittjobbene. Som å ta bilder, og bære tinga mine når jeg kryper baklengs over blomsterbrua. SKÅL!

Er du russ i år?

Bildene er fra i fjor og er av skrittet til en kompis, med signaturen min som sto på sikkert samtlige russ vi møtte, og av meg med.. pusekatt-tusj-tegning i trynet. Ikke spør. Samt Trine og Panda i en karusell natt til 1 mai.


Forresten innså jeg nettop at jeg må ha verdens mest tålmodige hund. Jeg bestemte meg for å plage henne når hun åt på samme måte som hun plager meg når jeg eter. Så jeg satte meg ned og begynte å pistre og stirre. Men den eneste reaksjonen jeg fikk var at hu snudde ræva til meg. Så tok jeg i fra henne maten, men det eneste hun gjorde var å se dumt på meg, som om hun spurte hva jeg surra med. Bare for å ha det sagt så er bikkja mi "opplært" til ikke å være aggresiv når det kommer til mat..

Kjære dere, les i det minste hele innlegget, og prøv å innse at det ikke er det første som er poenget. Pappa er ikke rasist, det der er noe som ligger i familien og som er "innebygd" gjennom generasjoner. Det er ikke snakk om ytringsfrihet og sånne ting i arabiske land, på samme måte som i norge. Forstå det! Der har man ikke bestandig lov til å mene noe annet. Der er det nok å snakke litt ivrig med en turist, så kan du bli skutt hvis en betjent (les: millitær) finner det truende på noen måte.

Blir vi lært opp til å hate?

(I fare for at noen skal få feil inntrykk av pappaen min) Pappa har innprentet meg at hvis jeg noen gang gifter meg med en såkalt neger så blir jeg kastet ut av familien. Dette kommer av at de i Marokko holdt dem som slaver i lengre tid, og ett-eller-annet surr med det. Som det er vanskelig for meg som bor i Norge å forstå. Men uansett, det å bli svartelista av familien vil jeg jo ikke, så jeg holder meg litt unna, i respekt for det eneste kravet min far noen gang har satt.

Jeg personlig, og forsåvidt ikke min far heller(?), har absolutt ingenting i mot fargede mennesker, ikke som en "rase". Jeg har ikke i mot hverken hvite, sorte, brune eller grønne mennesker som "raser". Jeg har heller ingenting i mot noen med annen kultur og andre meninger enn meg, bare fordi de kommer fra en annen plass - men jeg har jo selvfølgelig noe i mot enkeltpersoner innenfor hver enkelt gruppe, sånn er det med alle.

Men en tanke her har slått meg. Hvis en pappa er nazist, vil ikke da også den lille sønnen som stirrer så oppmerksomt og beundrende opp på han også da plukke til seg det hatet som pappaen bærer? Hvis mammaen snakker med venninna si foran de to barna, som sitter på gulvet og leker med dukkene sine, om hvor mye hun misliker den nye familien med innvandrere som har flyttet inn i gaten, vil ikke da barna plukke opp det og bære det videre? Hvis storebror kaster sten etter den nye gutten (som tilfeldigvis ble født med rødt, vilt, krøllet hår, fregner og dålig syn) som akkurat flyttet inn, vil ikke da lillebror følge storebrors eksempel? Har vi egentlig så veldig fri vilje når det kommer til hat mot andre personer eller "raser"? Eller er det sånn at vi plukker opp hva andre mener, og fører det videre..? Hvem var den første som bestemte seg for at det å har mørk hud var en dum ting? Man sier at mange hater såkalte utlendinger fordi man er redd for nye ting, men er det egentlig redsel for noe nytt, eller var man bare oppmerksom på noens rynkede nese idet den som var litt annerledes, gjerne ny, passerte.

Blir vi indirekte lært opp til å hate, eller kommer en sånn følelse av seg selv..? Hvorfor?


Meg og min bror i Marokko, jula -07

Jeg forstår det ikke, og du har ikke anlegg til å sette deg inn i det. Likefullt ønsker jeg å dele, alikevel ønsker jeg at du skal vite hva som skjer inni meg når du ikke lenger når frem. Helt uten videre kan hele mitt indre finne på å krype sammen i intense kramper. En kulde brer seg fra nederst på ryggen og smyger seg nedover bena, utover armene og opp til toppen av hodet. Hårene står på kroppen min, som om noen fra et annet univers plutselig gikk gjennom meg, og i korte innfall innbilder jeg meg at jeg lever på to plasser samtidig, og at sjelen min veksler i mellom de to som den selv føler for. Så blir jeg akutt varm, den mest intense varme som kan komme fra en menneskekropp kryper ut fra krampetrekningene og hyller meg inn i en tornado av hete og kvalme. Jeg griper meg ofte i å tenke hva det er jeg har gjort galt siden jeg skal straffes sånn. O' gud, hva du nå enn heter, du som åpenbart ikke eksisterer, hvorfor lukker du øynene? Hvorfor stenger du ute bønnene jeg ber når smertene rir meg som verst. Jeg er en hykler, jeg har aldri trodd på deg, og ingen gjør noe for å bevise at du finnes. Like fullt ber jeg av hele mitt hjerte når jeg ikke ser noe annet råd. Jeg kan ikke kjempe i mot mine tanker og følelser, og mine handlinger kan umulig være så onde. Karma eksisterer ikke, den gud dere alle tror så indelig på sover, verden lider. Religiøse mennesker sier at gud tar i mot deg uansett hvor bortkommen du har vært, og at han vil tilgi hvis du bare angrer. Jeg er ingen synder, jeg er bare et menneske. Det svartner for øynene mine og ansiktsmusklene stivner i et smertegrin. Inni meg hyler jeg, inni meg gråter jeg mange tårer. Utsiden har jeg ingen kontroll over når djevlene rir på noe som synes å være evige bølger av smerte. Jeg forstår det ikke, og du har ikke anlegg til å sette deg inn i det. Likefullt ønsker jeg at du skal vite hvorfor jeg ikke lenger svarer.

Bare sånn, før du begynner å lese; Jeg er ikke gal! Eller jo, men ikke så gal! Så veit du det også..
Greia er at vi har en tid nå hatt en uinvitert gjest gående rundt her. Det har ikke plaget oss spesielt, annet enn at jeg og min mor har vekslet uforstående blikk innimellom, og en av oss helt plutselig har blitt satt ut av noe den andre som oftest ikke så. Jo, vi har en hund for mye. En hund som tydeligvis holder den egentlige hunden vår med selskap i kurva, og som nå har begynt å skape på dørene for å få oss til å åpne. Den egentlige hunden vår har alltid vært en sånn sofahund, og når jeg går forbi henne ute i gangen og hu ligger fint i kurva si der, og så kommer jeg inn på stua og der ligger'a i sofaen og snorker blir jeg satt ut. Og når mor hopper i stolen fordi hunden gikk forbi ute på kjøkkenet mens hu egentlig ligger på gulvet nedenfor bena våre blir vi begge litt satt ut. Hunden vår ligger ofte helt most oppe i et hjørne av kurva si, som om hun måtte dele den med noen, og kan plutselig finne på å sprette opp, som om hu blei jaga. Og nå i det siste har den ekstra hunden begynt å skrape på dørene for at vi skal komme og slippe den inn. Men det er bagateller, vi har blitt ganske vant til det. Problemet kommer nå i at vi muligens har fått inn eieren også. Eller hvem enn det nå måtte være. Litt for ofte kjenner jeg at noen puster på meg. En sånn mild "bris" som kommer ingensteder fra, og kommer i støt - lik som når noen puster. En natt våkna jeg plutselig til, akkurat idet jeg holdt på å sovne, av at jeg ikke lå aleine i senga lenger. Det var et press på dyna, som om noen lå oppå den, pluss at den hadde sklidd ned slik at jeg begynte å fryse. Men jeg greide ikke røre meg, kroppen min hadde bare stivna helt, hvem enn det var jeg delte seng med lå rett bak meg og pusta i nakken min i noe som virka som en evighet før pesinga avtok.. Jeg lå lenge våken med øynene så hardt lukka at jeg fikk hodepine av det, så noia har jeg aldri hatt før..

Tror du jeg innbilder meg ting?
Har du opplevd noe sånt før?